UNESCO

Norsk Seterkultur er en frivillig organisasjon som jobber for å ta vare på – og videreføre seterdrifta. Dessverre har antall seterbrukere gått veldig ned. Med dem forsvinner unik og viktig kulturarv;  mattradisjoner, kompetanse, kunnskap, bygninger, landskap, historier, biologisk mangfold og en unik plass for formidling og opplevelser. Dette vil være et stort tap. Ikke bare bonden og for Norge, men globalt. Seterdriften er en like sentral del av norsk kulturarv som stavkirkene, bergkunsten og trehusbebyggelsen i Røros. Vi vil ta vare på seterkulturen. Derfor vil vi søke UNESCO om å føre seterkulturen opp på listen for immateriell kulturarv.

Geiter på stølsbeite

Geiter på stølsbeite. Foto Jostein Sande

Dette er ikke bare for å ta vare på et vakkert og idyllisk kulturlandskap med vakre, små seterhus som har vokst ut av landskapet, eller fordi de åpne senterområdene er fantastiske destinasjons- og turområder. Det handler om at seterdriften er viktig, unik og levende del av vår kulturarv. For den norske seterkulturen er virkelig unik. Den norske seterdriften er annerledes enn liknende tradisjoner for sommerbeiter andre steder i verden. Seterdriften forvalter unike kulturer, både bokstavelig talt, i form av de kulturene som brukes til selve ystingen, kulturlandskapet, historiefortellingen og det menneskelige felleskapet. I motsetning til f.eks. i Alpene har seterdrifta i de nordiske landene vært en kvinnekultur. Dette er ikke bare beitedyra sitt rike, men kvinnene – og barna sitt. Det var et enormt ansvar som krever høy kompetanse med mye arbeid fra morgen til kveld. Setra har historisk sett vært helt avgjørende for vår overlevelse. Maten herfra har berget oss gjennom hundrevis av vintre. Samtidig har seterlivet gitt kvinnene frihet til styre selv. Med seg hadde mange budeier en flokk med egne og andres unger. De var med i arbeidet og fikk kunnskapen naturlig inn med morsmelken. Alt du ikke kan lese deg til, men det som ligger i hendene, i fingertuppene, det du bare gjør. Du må være der selv for å forstå.

Seterkulturen er allerede meldt inn på Kulturrådet sin rødsliste over truet kulturarv.

Situasjonen nå

I 1907 var det godt over 44 000 setre i drift. I 2000 var det ca 2000 setre i drift. I dag er det ca. 900 aktive setreDet er nå flest setre i drift i Innlandet, men seterbrukere finnes fra Hordaland til Finnmark. Ca 10 % foredler all melk selv, mens resten leverer alt eller noe til meieriene. De fleste setre er knyttet til mindre bruk, gårder med liten jordvei, men godt med beiter i fjellet. En spørreundersøkelse gjort av AGRIanalyse i 2020 viser at hele 40 % av seterbrukerne vurderer å slutte, eller er usikre på om de vil drive seter i framtida. Dette er svært dramatisk.

Det rike kulturlandskapet

Å ha dyra i utmark og på setervoller skal være økonomisk lønnsomt, samtidig som det er utrolig viktig for å opprettholde fjelljordbrukslandskapet. Ikke bare fordi mange nordmenn hevder at det er det vakreste landskapet vi har, men enda viktigere er det at tradisjonelt fjelljordbrukslandskap er et av habitatene på jorda vår med høyest biologisk mangfold. Gjengroing av dette landskapet, som følge av nedlegging av seterdriften, vil ha miljømessige store, negative konsekvenser. Og en viktig kulturarv går tapt. Seterkulturen kan kun bevares gjennom bruk.

Setra som møteplass og formidlingsarena

Mange seterbrukere tar gjerne imot gjester på setra. For det er mange som vil ha en flik av seterlivet. Smake, høre, lære, se og klappe dyr som er helt fri. Ta del. Mange merker også interessen er økende. Selv om de fleste er norske, er det mange fra andre land som finner en gjenklang her. Setra er en helt unik plass for formidling og gode møter. Det er ikke bare oss nordmenn som finnet en gjenklang her, men alle som er fra fjell finner noe kjenner igjen. Måten vi har tilpasset oss på. Et liv med beitedyr i fjellet krever spesielle kunnskaper, uansett hvor.

Den gode maten

Dessuten vet «alle» som har levd med beitedyr i fjellet at fjellgraset har spesielle kvaliteter. Derfor blir det ekte setersmøret ekstra gult. Budeia har visst det hele tiden, men nå er det også godt dokumentert. Hele 25 % av premierte melkeprodukter er laget av setermelk. Det er et høyt tall når vi vi vet at seterandelen kun utgjør 12 % melkeprodusentene (2020). Foredlingshåndverket er viktige å ta vare på, også for nye generasjoner.

Matkvalitet og mathåndverk er også en viktig grunn til at en listeføring i UNESCO er viktig. Vi har rett og slett ikke råd til å miste denne kunnskapen. Vi ønsker også å bruke enda mer – og videreutvikle setra som møteplass i framtida fordi den fungerer utrolig bra som pedagogisk arena.

Forstudie og forprosjekt

Arbeidet startet med forstudie etter at årsmøtet i Norsk Seterkultur i 2018 vedtok at organisasjonen skulle innlede prosessen. Dette ble fulgt opp med et forprosjekt for å legge grunnlaget for arbeidet med søknaden. I forprosjektet ble det lagd en struktur for videre arbeidet, og det ble etablert samarbeid med andre organisasjoner og institusjoner som vil støtte arbeidet, både frivillige, faglige og politiske. Det ble nedsatt en styringsgruppe som består av styret + daglig leder i Norsk Seterkultur, og en ressursgruppe med personer fra ulike områder og kompetansemiljø. Vi er godt fornøyd med arbeidet til prosjektleder i forprosjektet, Anne-Katrine Brun Norbye. I fasen mellom forprosjekt og hovedprosjekt ble det søkt ulike instanser om videre finansiering.

Om søknadsprosessen

UNESCO-nominasjonen skal inneholde dokumentasjon i tekst, bilder og film. Filmen skal tekstes og oversettes. I dokumentasjonsarbeidet skal flest mulig seterbrukere og kunnskapsbærere kontaktes, og informasjon skal samles inn og systematiseres. Vi skal også delta på og arrangere setersamlinger, og se på eksisterende og nye muligheter for å bringe seterkulturen videre.

I arbeidet med listeføringen vil vi få en bedre oversikt over hvilke deler av seterkulturen som fortsatt er levende i dag, hvilken betydning seterkulturen har lokalt og regionalt og hvordan den bidrar til sosiale og kulturelle fellesskap. Vi skal også engasjere andre miljøer som har interesse av seterkulturen, og få formelle støtteerklæringer fra disse. Vi opplever et bredt engasjement fra mange institusjoner, organisasjoner, faglag og forskningsmiljø som vil bidra på sitt område. Våre samarbeidspartere er bl.a. Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Gardsost, Norsk Kulturarv, Norsk Bufe, Fjellnettverket, NIBIO, NIKU, Jørn Hilme-stemnet, Sogn Jord- og hagebruksskule, Geitmyra Matkultursenter, Naturvernforbundet, Dyrevernalliansen, Valdres Natur- og Kulturpark, Sveriges Lantbruksuniversitet og Foreningen Svensk fäbodkultur och utmarksbruk. Vi håper vi også har deg med på laget.

I UNESCO er det 4 kategorier, der vi vil søke på kategori 3, Representativ liste for immateriell kulturarv:

1)List of Intangible Cultural Heritage in Need of Urgent Safeguarding
2) Register of Good Safeguarding Practices
3) Representative List of the Intangible Cultural Heritage of humanity
4) International assistance. Financial assistance. Behandles i “Evaluation body”

Selve behandlingsprosessen skjer slik:

  • Den skal først behandles av Norsk Kulturråd. Da kan to ting skje:
  • Få den i retur med ønske om forbedringer, eller:
  • Sendes Kulturdepartementet. Det er nasjonalstaten som nominerer, og det vanlige er at det bare sendes en i året fra Norge. Minst 50 blir behandlet internasjonalt pr år. Kulturdepartementet kan sende den i retur for mangler, eller den sendes videre til
  • Unesco-sekretariatet. Behandlingstiden der er ett år. Kommunikasjonen går mellom departementet og Unesco. Nominasjonen skal leveres på engelsk. Unesco sørger for oversettelse til fransk.
  • Mars år to er 1. møte i Elevation body som gir anbefaling. Avgjørelsen skjer i desember.

Hele prosessen kan ta 2-3 år.

Hovedprosjekt 2021-2022

Prosjektledelsen for hovedprosjektet er lagt til Rådhuset Vingelen. Rådhuset Vingelen ligger midt i aktivt setermiljø i Nord-Østerdal, og flere i prosjektledelsen er selv stølsbrukere. De har et team på fire personer, med Hege Hovd som prosjektleder. De har også tilgang på fagressurser i resten av organisasjonen, i tillegg til at de vil bruke nettverk og referansegruppe som ble etablert i forprosjektet.

Arbeidet i hovedprosjektet startet opp 1. januar 2021. I løpet av 2021 har vi utarbeidet ulike typer informasjon og hatt flere medieoppslag for å informere om UNESCO-prosjektet og seterkulturen. Sommeren 2021 lanserte vi instagram-kampanjen #setra_mi, som fikk godt over 200 innlegg. Vi sendte også ut spørreundersøkelsen «Setra mi» til alle seterbrukere (ca 900 brukere), og så langt har vi mottatt 374 svar. Vi har hatt en tredagers studietur/befaring til ulike setre/støler i Aurland, Valdres og Vågå. Vi har arrangert en norsk/svensk fagsamling om seterkultur på Røros 5. – 7- november 2021, med 74 deltakere (inkludert 9 fra Sverige). 

Vi har hatt jevnlig dialog og samarbeid med Svensk Fäbodkultur om felles norsk/svensk UNESCO-søknad. Vi har så langt planlagt flere felles aktiviteter og har sammen med Sverige søkt og fått tilsagn på 60 000 euro fra Erasmus+ midler (EU-midler) om småskalapartnerskap. Sverige har nå mulighet til å søke på samme UNESCO-liste som oss, og har i samarbeid med oss søkt nasjonalt om å bli godkjent søker. Høstens fagsamling på Røros var også et ledd i dette arbeidet.

UNESCO-prosjektet har fått økonomisk støtte fra Vestfold og Telemark Fylkeskommuner, Fjellandbruksmidler Trøndelag, Tilretteleggingsmidler Trøndelag,  Innlandet Fylkeskommune, Nasjonale tilretteleggingsmidler over jordbruksavtalen, Hedmark Landbruksselskap, Norges Vel, Sparebankstiftelsen DNB og Erasmus+.

Aksjon Setra mi

I forbindelse med arbeidet gjennomfører vi aksjonen Setra mi, der vi ber alle seterbrukere dele informasjon på setra si i spørreskjema og på Instagram. Mer info om aksjonen og elektronisk spørreskjema finner du her.

Har du spørsmål eller kommentarer til dette, så ta gjerne kontakt med seter@seterkultur.no

Her finner du: Prosjektbeskrivelse forprosjekt og sluttrapport forprosjektet, revidert prosjektbeskrivelse hovedprosjekt, en presentasjon om arbeidet vist på årsmøtet i Norsk Seterkultur i 2021 og UNESCO-brosjyre.

Annen nyttig lesing er boka om seterlandskapet som ble gitt ut av NIBIO i 2020.